|
Denne fortellingen er skrevet av deltakere fra Arctic Femmes julekalender 2009 i fellesskap. Hver av deltakerne skrev en liten del, som senere er satt sammen til den historien dere nå kan hygge dere med. God fornøyelse!
Illustrasjon Helsa Amadi
Nissen som ikke likte julegrøt
Det var en gang en god og snill julenisse som ventet lykkelig på julaften for endelig å kunne glede alle barn i verden. Skjegget var langt, kruset og hvitt, nesen stoor og rød, samt at magen så ut som en luftballong. Latteren runget hver gang han snakket med de små tjenerne sine, og reinsdyrene elsket ham over alt på jord!
Men.. den stakkars nissen hadde et alvorlig problem som bestandig ødela julegleden da han kom til forventningsfulle familier med gjestfri servering...
Han kunne ikke fordra grøt!
Han var så fortvilet over denne kresenheten at han, hver dag gjennom hele året, prøvde å få i seg en liten skje. Han VILLE lære seg denne egenskapen som ALLE nisser hadde hatt igjennom ALLE år! Men grøten kom alltid opp igjen, samme vei som han prøvde å få det ned. Nissen hulket. Bare 20 dager igjen!
Nissen var til slutt så desperat at han tenkte at han skulle prøve hypnose for å klare å tilvenne seg grøt. Han lurte lenge på hvor han kunne prøve dette siden det ikke er mange hypnotisører på Nordpolen. En av alvene prøvde å ta et internettkurs i hypnose, men det fungerte ikke.
Nissen tenkte at han skulle reise til Tromsø for å prøve å finne noen hypnotisør der. De sjekket internett og fant ut at Per G. Alskap drev med hypnose. Nissen samlet sine beste reinsdyr og tok seg en dag fri fra den viktige julepakketiden og dro av gårde mot Tromsø. Han ga klare beskjeder til alvene før han dro. Det er tross alt bare 20 dager til jul! Men å lære å spise grøt var tross alt VIKTIG!
Etter langt om lenge og lenge om langt, kom Nissen til Tromsø. Han landet på et av de flotte fjellene i nærheten og gjorde seg klar til å innta Ishavsbyen. Hypnotisøren hadde nemlig ingen pipe og han måtte ta den "vanlige" veien som andre folk...
"Per G. Alskap" stod det på det glorete skiltet over døren. Nissen tenkte seg om en siste gang før han trykket inn knappen som utgjorde ringeklokken på det falleferdige huset.
Ingenting skjedde. Han prøvde en gang til. Ikke en lyd. Jaja, tenkte Nissen og snudde den store magen i retning reinsdyrene igjen. Akkurat i det han tok første steg mot hjemmet på Nordpolen, hørte han det knirket i døra. Ut kom en bustete einsteinlignende skapning. Han nådde Nissen omtrent til knærne, og hadde store briller på den skjeve nesen.
Stemmen, som var like knirkete som døren han stod i, formulerte etterh vert et "God dag Nissefar." Og med en nesten umerkelig håndbevegelse viste han nissen inn i det merkelige huset i skogkanten. Nissen nølte litt, men tenkte at han måtte prøve å få bukt med dette grøtproblemet. Så han steg inn for kanten av døren.
Huset bestod av en rekke rom, og alle rommene var fylt til randen av ting man ikke finner i vanlige hus. Herr G. Alskap gikk i forveien og viste nissen inn i et rom uten vinduer. I motsetning til de andre rommene var dette rommet ganske tomt. Det eneste som fantes der var en seng og et lite bord. I hjørnet stod det dessuten et par stoler. Og nissen satte seg på en av disse. Herr G. Alskap stod fremdeles i døråpningen. Det bredte seg et stort glis i ansiktet hans.
Det var da det skjedde...
Et reinsdyr brøt seg gjennom dørkarmen! Det trampet ned Herr G. Alskap og ropte andpustent til julenissen "kom deg ut herfra!" Nissen - nå mer forfjamset enn noen sinne - kunne ikke gjøre annet enn å høre på dette rødnesede reinsdyret. Mens han løp ut spurte han hvem dette reinsdyret var, som kunne prate? "Jo" - sier reindyret - "æ e en fjærn slektning av han Rudolf. Men det e ikkje viktig nu, du må komme dæ vekk fra denna mannen". Feskar-Rolf, som det viser seg at reinsdyret heter, forteller videre at G. Alskap med vilje hadde unnlatt å ha pipe i taket, for han hatet julen og ønsket å knerte julenissen en gang for alle ved å lure julenissen i en felle.
I det nissen hadde festet Feskar-Rolf til sleden og var klar til å reise av gårde i sikkerhet, hørtes et smell.
*KAKRÆCHSJBOOMBANG!*
Det var ho Jordmor - Matja som kom flygende over dem og krasjlandet i snøen bare meter unna. "Puh! Den sopelimen må byttes ut," kom det fra en lattermild Matja. Så sant som det var sagt, og ikke mindre latter kom trillende ut av den runde damen da hun så ansiktet på den forskremte nissen og reinsdyret. "No worries, man," sa Matja, "det var nå godt det var mykt å lande i snøen." Hun så lattermildt på dem. "Og dere da gutter?! Hva er det som skjer?!?"
Gutta fortalte sin historie om vonde smaker og utspekulerte hypnotisører. Matja måtte le. "At ikke du prøvde akupunktur i stedet. Det er i hvert fall noe som virker!" Hun svingte seg rundt og hoppet opp i sleden. "Let's go, boyz! I'll lead the way! Det sitter ein kaill midt i Femundsmarka som sikkert kan hjelpe deg!" Hun kikket spørrende på ham. "Har du forresten prøvd med litt kanel...?"
Ja, sukket julenissen. Kanel er utprøvd, men det hjalp ikke stort. Men jeg har hørt mye om akkupunktur men jeg er ikke så glad i sprøyter så tror jaggu jeg må finne på noe annet...
Reinsdyret Feskar- Rolf sperre brått opp øya, og pustet og peset, de andre trodde han fikk hjerteattakk der han stod med sikkel som rant nedover pelsen hans. Men neida han pekte mot nord med kloven sin som ristet av forventning,- for han hadde fått syn på noe meget uventet...
Nemlig en gammel kar som hadde stokk og hatt og kom mot dem.
Han gikk sakte med blikket låst mot julenissen og Feskar-Rolf. Det var ingen ringere enn SNÅSA MANNEN som nå stod ved siden av dem.
Feskar- Rolf ble spinnvill og stotret frem at han var hans største fan, hvorpå Julenissen kremtet hardt i skjegget...
Snåsamannen løftet en krokete finger mot munn og hysjet på Feskar- Rolf og sa med skjelvende stemme og vassent blikk "Kjenner du varmen?"
Varmen - ska det være nåkka spesiell varme sa Feskar Rolf. Æ e jo en skikkelig nordlenning, og e herd mot kulde, og e deffør alltid varm!
Snåsamannen hevet de store øyenbrynene sine, og så Feskar Rolf dypt inni øyan og sa: Nei æ ser at du itj kjenne nå varme sjø, men æ ska førtæll de ka som kjæm te å skje, og det e nettopp det at... da må du reis te han Tore på Spore å hør om itj han kan finn tak i han Thor Heyerdal som hemmeli bor på påskeøya. Æ veit itj rekti ka han gjør, mæn æ veit d ha hjølpa ainndre.
Feskar Rolf, Nissen og Matja ble lange i skjegget så å si. Et par minutters stillhet inntraff før Feskar Rolf stotrende tok til ordet.
-sei mæ du Snåsa wonderboy, holde du oss førr Nordlendinga åt tuillinga???
Snåsamainnen humret godt og svarte; nei du feskar Rolf, kjenne man itj varmen så e det einaste råa æ har, men no må dåkk unnskyld mæ førr æ ska ivei te et hemmeli feskevainn to km aust å hjølp han Lars med ryggen sin, han har vest itj så godt før å ligg på vanlie vinter liggeunderlag lenger, sjø...
Nissen, Matja å Feskar Rolf tok et rådslag å bestemte å blåse i rådene om å finne Thor på Påskeøya, dit fikk de heller dra til påske når nissen skulle ha ferie og kanskje søke hjelp for sin aversjon mot bløtkokte egg.
Men en ting var sikkert, og det var at tiden var knapp, og det var mange barn som kom til å bli veldig skuffet. Frøken Matja så plutselig veldig tankefull ut. Etter å ha vandret rundt i en sirkel i over ett minutt, mumlet for seg selv og klødd seg i hodet og andre unevnelige steder, stoppet hun brått. Det skrukkete "tenke -ansiktet" lyste plutselig opp og ble igjen glatt og mildt. Hun gikk bort til Nissefar og la ei hånd på armen hans i det hun sa at hun kanskje hadde funnet løsningen: "Jeg tror vi har angrepet dette helt feil! Jeg tror ikke du kan kurere din aversjon mot grøt sånn på en –to-tre! Det du trenger er en oppfinnelse som hjelper deg til å få i deg grøten uten at du kjenner smaken! Kanskje noe du kan strø på grøten! Men, det store spørsmålet nå er jo hvor i alle dager vi skal finne en oppfinner som kan hjelpe oss!?"
Nissen så plutselig mye mer avslappet og lettet ut, men Reinsdyret Feskar -Rolf så slett ikke glad ut i det han kom trampende med bestemte skritt mot Marja for å si med skjelvende stemme at han hadde en idé om hvem de måtte besøke og, det var en fyr han skalv i knehasene for å møte... nemlig trollet som kappåt med Espen Askeladd! Skrekk og gru, men måtte det til så reiste han gjerne til trollet med Nissefar for å løse opp i grøtspisefloken.
Matja svinset rundt og syntes det var en knall idé, hun var ikke redd for trollet, om han skulle finne på noe kunne hun bare ramse opp noen gloser bare Matja kunne så holdt han nok fred. Trollet var tross alt innerst inne en snill bromlemann, og siden han hadde spist så mye grøt med Askeladden hadde han sikkert en strålende grøtoppskrift eller hemmelige resepter han villig ville dele med Nissefar.
De satte seg på sopelimen og klamret seg fast på veg til Dovrefjell og trollgubbens hall.
I Dovregubbens hall var det tomt...
De lette og lette, og i et kott innerst inne fant de omsider Dovregubben. De fikk vekket ham, og spurt hva som var galt. Det viste seg at han var forspist! Prøvesmaking av årets juleribbe og julebrus. Etter en stund var han klar til å svare på spørsmål.
”Kan du hjølpe han Nissen med grøtaversjonen?” spurte Feskar-Rolf, litt spak i stemmen. Han hadde aldri sett et levende troll før. ”Hva i all verden, en nissefar som ikke liker grøt?!” -brumlet Dovregubben og lo så det gjallet i veggene. Nissen kjente han ble litt rød i skjegget, men klarte å samle seg såpass at han fikk forklart problemet for det forspiste trollet.
Trollet tenkte seg, både lenge og vel, men kunne ikke komme på noe som Nissen ikke hadde prøvd før. Tilslutt måtte han bare melde pass, og følget måtte returnere til Tromsø slukøret og skuffet.
”Ey! No kom æ på nåkka ” -ropte plutselig Feskar-Rolf. ” Va det ikkje ein tulling som nettopp slutta i jobben sin som kokk på Bagatelle? Han kan sekkert ta på sæ jobben med å lage ordentlig grøt som du kan ete!” Dermed bar det av sted til Oslo for å finne Eyvind Hellstrøm, som for øyeblikket satt arbeidsløs og arbeidsvillig i kjøkkenet sitt.
”Nissen! For en fantastisk overraskelse! Jeg har kanskje ikke vært så snill i år, så jeg trodde ikke du skulle besøke meg… men… det er jo fortsatt noen uker til jul?” Hellstrøm så mildt sagt forbauset ut. ”Og hvem i all verden er det du har med deg?” ”Dette er Jordmor-Matja og han Feskar-Rolf” sa Nissen. ”Men ikke bry deg om dem, kan du hjelpe meg å like grøt? Det er krise!”
Eyvind Hellstrøm var ikke sein å be, han begynte straks å rote i de velfylte kjøkkenskapene sine. Det ingen visste, var at julegrøt var hans spesialitet, det han brydde seg mer om enn all annen mat.
Jordmor-Matja ble satt til å røre i grytene, mens Feskar-Rolf sprang frem og tilbake i kjøkkenet og var egentlig mest til bry. Nissen satt blek i et hjørne og gruet seg, nå hadde han reist hele den lange veien, og kunne ikke annet enn å forberede seg på å måtte smake på den ekle grøten.
Det tok ikke lange tiden før gryta sto rykende på bordet. Nissen var begynt å nærme seg grønn i trynet, men satte seg til bords og tok skjeen i hånden. Men vent! Det luktet ikke vanlig julegrøt, det luktet faktisk godt? En stor skål ble satt foran han, det ble strødd både sukker og kanel på, og i midten lå et halvsmeltet smørøye. Prøvende tok han en liten smakebit… og så en til! Dette var jo slett ikke ille, han kunne venne seg til dette. Og Jordmor-Matja og Feskar-Rolf satt bare og måpte, hva kunne hemmeligheten være? Hellstrøm satt ved den andre enden av bordet og smålo for seg selv.
Da skålen var tom, og Nissen satt mett og fornøyd og smårapte, kom Hellstrøm bort til han med en liten boks. ”Ta med deg denne og gi til Nissemor” sa han, ”så kan du nyte julegrøten fremover.” Nissen takket så mye for hjelpen og gledet seg endelig til juleaften, og all den deilige grøten han skulle spise da. Følget dro nordover og han kunne se på både Jordmor-Matja og Feskar-Rolf at de holdt på å sprekke av nysgjerrighet. Da de nådde Tromsø og han skulle dra videre til Nordpolen kremtet Nissen og tok høytidelig avskjed med begge to. Og i det han satte seg i sleden, rett før han tok av, ropte han ut til dem: ”hemmeligheten er VANILJESUKKER! GOD JUL!”
Tilbakemelding(0)
 |
Historikk lenke
RSS for kommentarer
