|
Marianne Prytz Lund og Hans Lund bygget fangststasjonen i Farmhamna selv i 1991, bodde der i fire år, og gifter seg der. Da Marianne blir gravid med deres første barn reiser de på fastlandet for noen år. Etter elleve års pause og ett barn til var tiden for en etterlengtet overvintring i Farmhamna kommet.
- En skatt av erfaringer mener de barna sitter igjen med.
Dette er en kjærlighetshistorie mellom Svalbards villmark og en familie på fire.
Tekst Linda Øverli Nilsen Foto: Marianne Prytz Lund
Farmhamna
Farmhamna ligger i Forlandssundet på vestkysten av Spitsbergen omtrent halvveis mellom Longyearbyen og Ny Ålesund. - Det er et nydelig sted. Vi har lett terreng å ferdes i, nok av reinsdyr, rev og sel i området. Hans har valgt stedet fordi det har en god havn, tilgjengelig vann, vilt og det vi trenger sier Marianne.
Ikke om, men når de skulle tilbake
Dette var den andre perioden familien overvintrer. De kom tilbake til livet som fangstfamilie sommeren 2007 etter elleve år pause på fastlandet. Med seg tilbake til Farmhamna til sin selvbygde fangsthytte hadde de nå med seg to barn Ida og Tina som er 11 og 8 år. –Vi ville vente til jentene var store nok til å delta og gamle nok til å huske å ha glede av oppholdet også i ettertid før vi reiste tilbake hit sier Marianne. Dette er deres siste overvintring i Farhamna for denne gang - Av hensyn til jentenes skolegang og sosiale liv blir denne vinteren i Longyearbyen mens driften her fortsetter på sommeren.
Sammenhengen mellom liv og virke
Marianne beskriver livet deres i Farmhamna som deilig, fordi de er sammen hele tiden lærer de hverandre godt å kjenne. - Det er spennende å følge ungene i læringsprosessen både med hjemmeskole og alt det andre de opplever og lærer av livet her. Forskjellen fra livet andre steder er at vi har tid sammen om alt. Alle andre snakker om tidsklemma og ser ut til å springe vettet av seg. Vi bestemmer vår egen timeplan. Forøvrig er livet her så enkelt og primitivt at det blir lite fremmedgjøring.
Alt denne familien gjør henger samme med livet de lever nå. - Vi henter is for å få vann til mat, drikke og vasking. Vi må ha ved for å holde varmen og jakte reinsdyr for å ha mat. Vi må bake det brødet vi skal spise og lage alt fra bunnen av. Få andre steder i vår kultur er det lenger en så nær sammenheng mellom liv og virke sier Marianne.
En typisk hverdag
Hverdagen i Farhamna styres ikke av klokke og institusjonelle avtaler men av været og årstiden. - Dagen starter med en rolig morgen og felles frokost. På alle hverdager er det skole om formiddagen. Etterpå er det lek, turgåing, aking, skigåing eller andre uteaktiviteter. - Av og til snur vi rundt på tingene og drar f.eks. på fisketur om morgenen. Ofte er det været som avgjør, når det blir lite lys om høsten må vi bruke den lyse tiden ute. Nå når det er mørkt hele døgnet spiller det ikke så stor rolle forteller Marianne.
Arbeidsfordelingen mellom Hans og Marianne er klar. - Hans tar seg av alle praktiske ting som må holdes i orden. Det skal hentes is til vann, ved til ovnen, møllene skal holdes i orden, hundene skal mates, fellene skal røktes mm. Marianne har skole med barna og en bedrift å ta seg av. Dette ved siden av matlaging, vasking, baking, regnskaper og andre merkantile gjøremål. Middagen spiser de alltid i felleskap vanligvis om kvelden. Arbeidet med sin egen bedrift gjør at hun stort sett syr jeg omtrent hele tiden ved siden av alt det andre.
Mariannes pels og skinnsøm
I Farhamna lages ting i sitt rette element. Marianne startet allerede i 1988 med å sy. - Det var min mann Hans som inspirerte meg. Han bodde i Kautokeino da jeg traff ham og hadde selv sydd seg bukser og skjorte i sisti/reinsskinn. Siden har jeg holdt på med egen produksjon. Jeg har latt meg inspirere av både samer og inuitter men prøver ikke å kopiere deres ting. Jeg har mitt eget design og håndlaget finish på alt jeg gjør. Lager stort sett bruksplagg, men det har jo blitt andre ting også etter hvert som puter, slips, sjal, og vesker.
Kvalitet som det moderne ikke kan erstatte
Marianne mener at når det kommer til luer og votter finnes det ingen moderne alternativer til pels og skinn som holder mål etter vår mening. Der bruker de bare egen produksjon. Muklukker/selskinnsstøvler er også noe av det beste å ha på bena, men det kan bli glatt. Derfor bruker vi disse inni fotposer med skikkelig såle. Det er en super kombinasjon sier hun.
Psyke til å være alene med seg selv og familien
Å bo slik denne familien gjør, langt borte fra sivilisasjonen med lite fysisk kontakt med omverdenen beskriver Marianne som noe man må tenke godt igjennom før man prøver. - Andre mennesker som vurderer et slikt liv må tenke på den psykiske belastningen det er å leve så isolert. De må tåle seg selv og hverandre hele tiden. Her kan man ikke gå til naboen eller dra på kino hvis man blir lei. Proviantering og andre praktiske ting kan man alltids få hjelp til å planlegge. Mange sier at de tror deres barn ikke ville klare overgangen til et slikt liv tar feil. Barn er utrolig fleksible og tilpassningsdyktige, det er antagelig foreldrene som ikke ville klare overgangen. Man må ha egendrift nok til å holde seg selv i gang uten påtrykk utenfra, ha noe vettig å bruke tiden til også om vinteren og som sagt psyke til å være alene med seg selv og de nærmeste sier Marianne.
Styrket familiesamhold
-Barna trives kjempegodt her. De lærer en masse både praktisk og teoretisk av livet her som ikke kan læres i skolen. Samholdet i familien og mellom søsknene er styrket og ingen av oss ville vært dette oppholdet foruten sier Marianne men tror barna samtidig ser fram til nye venner når de kommer til Longyearbyen.
En skatt av erfaringer
Marianne tror barna vil sitte igjen med en skatt av erfaringer, praktisk viten og et familiesamhold som forhåpentligvis varer lenge. - Dessuten er det ikke slutt, vi kommer til å fortsette vårt liv her i sommerhalvåret i mange år enda avslutter Marianne og ønsker alle en riktig god jul, og et godt nytt år.
Ønsker du å lese mer om denne familien, og se Mariannes produkter av skinn og pels kan du gå inn på deres hjemmeside
Tilbakemelding(0)
 |
Historikk lenke
RSS for kommentarer